eplehausten -09

då bror min og eg var ein stad mellom 6 og 8 år, planta me kvart vårt epletre i vindaugskarmen inne, slik ungar har ein tendens til å gjera. dei vaks valdsamt, og me flytte dei entusiastisk ut i hagen då dei ikkje kunne vera inne lenger. medan bror min sitt tre stod særs utsett til i utkanten av akebrettrenna, og grunna dette raskt knakk og døydde, heldt mitt tre fram med å overleva og veksa. no er det stort. mykje større enn eg:

i fjor tok det jamvel til med å produsera eple. dette er jo slikt ein kan venta seg av eit epletre som har vakse ei tid, og sju-åtte-ni-årige ida hadde vore særs nøgd om ho hadde fått nyss i dette. 22-årsversjonen hadde nesten gløymt heile treet då ho brått fekk beskjed om å hausta inn fjorårsavlinga, som var omlag ein halv berepose med ganske små og sure frukt.

treet slo til i år òg, med litt større eple, faktisk, og eg innbillar meg at dei ikkje er like sure som fjorårsepla heller (ja, eg har smakt). dei finaste var høgt oppe / langt vekke, og måtte rakast ned.

resultat:

dobla produksjon etter fjorårsmengda (vart det rett?). dei største kan etast, dei minste må me finna på noko anna med. mos? kake? kurs i sjonglering? tida vil syna!

(framhald)

 

husflidnerding

ikke før har jeg fått ei heil uke til å studere aldeles i fred fra forelesninger og oppfølging, så går jeg hen og oppdager et nytt kreativt talent jeg ikke visste jeg hadde; jeg kan sy små fine sløyfer som om jeg aldri hadde gjort annet:

den nederst til venstre er siste rest av bror min sin heftige tidlig-nittitals-shorts. jeg hadde en som var nesten like heftig, men den har vi ingen stoff-minner etter. den lever nok videre i full vigør i ymse fotoalbum. umulig å overse.

dagens produksjon. nå er heldigvis forholdene slik at det er grenser for hvor mange sløyfer jeg trenger, og det tar heller ikke lang tid å sy dem. jeg vil derfor ikke sose vekk allverdens tid på dette, og det er bra. i dag har jeg i tillegg til sløyfeproduksjon fått tid til både museumsbesøk (50-tallsutstilling på Mølstertunet) og halve “naiv. super.”, som jeg bestemte meg for å lese likevel. så slipper jeg å legge opp mi eiga pensumliste.

jeg tar et oppgjør med min loe-skepsis og konkluderer med at det er ei heilt ok bok. innimellom ganske morsom.

 

lite peng gjer meg klok

eg har ikkje råd til dette fantastiske magasinet som dedikerer ei heil utgåve til raudhåra jenter. i følgje kommentarane hjå mariell skal det også vera uråd å få tak i det i bergen, så då er den saka grei. kjensfolk i oslo kan få lov til å oppfatta dette som eit jolagåveynskje.

eg fekk ty til eit billegare magasin, som jamvel kostar mindre nett no enn det plar å vera, fordi narvesen køyrer ei av 25%-kampanjene sine for tida. (det gjeld no for raudt-hår-bladet òg, men det kostar framleis meir enn dobbelt så mykje.) så eg valte tyske spiegel. “så har eg no i alle fall ødsla pengane på omfangsrike artiklar og får språkleg kompetanse på kjøpet”, fortel fornufta. eg har lese mykje om finanskrisa:

så har eg lese at det er vanleg legemiddelprodusentar gjev legar i tyskland prosentar av salet om dei gjev reseptar på deira produkt. vel å merka er det berre legar med privat praksis som kan gjera dette, dei som arbeider i det offentlege vert straffa. kjipt for dei altså, for legane kan også få gåvekort på kjøpesenter eller espressomaskiner som løn frå legemiddelprodusentane. først tykte eg det med espressomaskin var ganske langt ute, men sjølvsagt, ein vil jo at legen skal vera vaken og opplagt på jobb, så det gav meining likevel. situasjonen hadde igjen noko å seia for trygdeordningane, fordi dei legemidla som legane vert løna for å skriva ut til pasientane, er av dei dyraste merka. trygdefolket kunne greidd seg godt med dei billegare variantane, for dei har same verkestoff. kjipt for dei, som såleis vert lurte av legane. moral: bruk det offentlege helsetilbodet i tyskland, og spar peng. (eg skriv sjølvsagt alt dette berre for å visa at eg forstod artikkelen)

litt lenger bak i bladet finn ein den fascinerande artikkelen om Dora Ratjen. her er ho:

ho er litt sentral i høve filmen “Berlin ‘36″, som handlar om ei jødisk idrettsdame, Gretel Bergmann, som ikkje fekk vera med i OL. jødinna vert erstatta av Dora, som synte seg å vera ein mann. kva som eigentleg hende i samband med OL, vert trekt noko i tvil i artikkelen (så langt som eg er kome. eg skulle nemleg leggja meg i skapleg tid). det som syner seg å vera sant, er at Dora var ein mann. men korkje ho eller andre var heilt overtydde om dette før i 1938, då han / ho var 20 år. dette er jo godt gjort, jamfør gjerne biletet. men foreldre og legar greidde rett og slett ikkje å finna det ut før, og slik tvil om kjønn var jo heller ikkje noko å diskutera i samtida, så dei berre oppdrog ungen som jente. det var sikkert det mest laglege for dei òg, sidan ungen hadde tre eldre systre å arva klede av. innanføre det kvinnelege idrettsmiljøet som Dora etterkvart vart ein del av, var det heilt vanleg å vera ekstremt mannlege, så ingen brydde seg der heller: “alle echten Sportmädchen hätten doch eine raue und tiefe Stimme gehabt”. Dora fekk sjølv mistanke om at han kanskje var ein mann allereie som elleve-tolvåring, vart nokså overtydd då han aldri fekk bryst, og måtte barbera leggjene annankvar dag som 18-åring (det er då valdsamt sjølv til mann å vera?). han spurde likevel aldri foreldra om kvifor han måtte gå med dameklede sjølv om han var ein gut.. dette har jo kanskje noko å gjera med suksessen på idrettsbanen – han hadde jo kanskje ikkje fenge like gode resultat dersom han konkurrerte mot andre menn, i staden for i kvinneklassa. hm.

 

trygghet på den gjeveste plassen i stua

stearinlyssesongen er her! i høve dette har jeg sjølsagt tatt ansvar og skifta batteri i røykvarslerne. to stykk (den ene begynte å klage seg først i går, så vi har ikke levd risikabelt uten varslere heilt til nå, altså (mamma)).

(det blei så voksent og ansvarlig at fjasebilder med de to nevnte røykvarslerne er nærmest obligatorisk)

før jeg søkte det opp i ordboka visste jeg ikke at jeg alltid har savnet opprinnelsessoga til ordet “høgsete”. den var ganske fin: høy / høg~sete (norr hásæti) om norr forh: gjeveste plass i stue el. hall; nå: plass ved enden av langbordet / overf: sette noe i h-t prioritere høyest

 

nynorsk-nyhende

nrk melder at startsida skal koka i hop ei nynorsk nettavis i nær framtid. eg fann ingen artikkel om dette (høyrde det berre på radioen), men ventar i spaning. kanskje mi eiga lokalavis får vera med på gildet?

nsb kompenserer for den utruleg dårlege og overprisa kaffien sin med ein nynorsk isbjørn:

det verkar! ikkje at eg kjem til å slutta å ta med meg eigen kaffi, då.

og stemninga elles? for å få god breidde i meiningane, gjev me ordet til blogg.no eit bel:

odape seier  “mamma e jo halvt nynork, så jeg snakker (ikke skriver) litt sånn nynorsk aktig “
isabel “synes nynorsk bare er tullete. Respekterer de som velger å ta vare på den gamle kulturarva, men synes det kunne vært valgfritt. Hadde vært mye bedre om vi hadde skiftet ut nynorsken med engelsk.”
rebecca “elsker nynorsk”
marie “elsker nynorsk! digger’e”
sigrid “fikk bedre karakter i nynorsk enn norsk”
anonym “syns ikke nynorsk burde være pålagt..
idioten som fant opp at vi skal skrive det må ha hatt fritids!!”
linn meiner følgjande “Hadde tidmaskinen vært funni opp, hadde jeg sloss meg til å være den første til å ta en tur. gjett hvor jeg hadde dradd da
jo , jeg hadde dradd tilbake til 1813 og gjort ett eller anna sånn at morra til Ivar aasen ville tatt abort. eller så hadde jeg ventet helt til 1833 med å lage en falsk annklagelse som f.eks. at han var trollmann eller noe (hvis det var da de hata dem da) og fått ham hengt.
eller bare den lette veien, skyte han
er du med meg ?:)”
jenny syns “Ivar Aasen må ha hatt store fritidsproblemer som gikk rundt i Norge for å lage et nytt språk av alle dialektene :L”
katrine ” skjønner jo nynorsk, visst noen nynorske snakker til oss ;p”
marita elisabeth “ser liksom på det som at sidemål er en helt vanlig dialekt, akkurat som min som er fra litt utenfor Tromsø. Kunne likegodt vært pålagt å lære Moldedialekten eller noe på skolen.”
tone “hugleikar Ivar Aasen”
anne synnøve syns “Ny Norsk er kjempe fint og høre på og veldig fint i seg selv, men jeg er veldig enig med mange her at Ny Norsk skulle vært et “sidemål” Selvom mange syntes språket er fint eller liker det er det sån at ikke alle er like flinke i Norsk. Bare i klassen min er det flere som sliter med vanlig Bokmå skriving.” (eg lurar på om dette er seriøst)
groaweey “likar både nynorsk og bokmål like godt.”

eg er særs klar over at å jamnleg oppsøkja blogg.no kvalifiserer til meir ‘fritids’ enn ivar aasen hadde, altså. eg burde nesten oppretta ein blogg der, så eg får sett miljøet frå innsida! skal eg? som ei slags vitskapleg undersøkjing…

 

savn

jeg leser ut “jenny”, som er så trist mot slutten at preben (skrukketrollkosedyr fra ikea) får være med som oppmuntrende innslag. jamfør bildet nederst, det skal noe til før melankolien slår til med full tyngde med det rare der på fanget.

undset gjør det igjen, forresten. hun likner noe jeg har lest før. i går (for jeg er ikke aldeles galen og leser pensum før åtte om morgenen. ikke i dag, da.) var det et parti fra stormfulle høyder hun minna meg om, og siden jeg liker omfangsrik nerding, her er utdrag fra begge bøkene:

Jenny

(savner sitt døde barn)
Forstår du, jeg vet ikke et sted i verden hvor jeg kan reise hen, som jeg ikke har drømt om å komme med gutten. Det finnes ikke det i verden som jeg av godt eller vakkert, som jeg ikke har tenkt, mens jeg hadde ham, at han skulle lære og han skulle se. Jeg eier ikke den ting som ikke var hans og – det røde pleddet mitt brukte jeg å tulle ham inn i -. Den sorte kjolen du maler meg i, fikk jeg sydd i Warnemünde, da jeg var kommet opp – jeg tok den fasongen for at det skulle være lettvint med å legge ham til -. Det er flekker inni foret av melk -. Jeg kan ikke arbeide, for jeg er besatt av ham. Jeg lengtes etter ham slik at jeg er likesom lammet. [...] Hver måned, hver dag så tenker jeg, nu hadde han vært så og så gammel – undres hvordan han hadde sett ut. – Alle kjerringene som går med en bambino på armen – alle ungene jeg ser på gaten, så tenker jeg, hvordan min hadde sett ut, når han var så stor -.

Stormfulle høyder

(Heathcliff savner Cathy, hans uoppnåelige kjærleik, nå død)
For hva finnes det vel i denne verden som ikke får meg til å tenke på henne, som ikke minner meg om henne? Jeg kan ikke ser ned på gulvet uten at jeg ser ansiktet hennes. Overalt ser jeg bildet av henne – i skyene og trærne – det svever i mørket over meg om natten, og om dagen ser jeg det speiles i tingene rundt meg. I menneskenes hverdagsansikter – ja i mine egne trekk finner jeg en spottende likhet med henne. Hele verden er en grufull opphopning av påminnelser om at hun har levd og at jeg har mistet henne. Der Hareton satt var det som om jeg så eg gjenskinn av min udødelige kjærlighet og mine ville anstrengelser for å forsvare min rett til den, min fornedrelse, min stolthet, min lykke og fortvilelse…

det var ganske likt, veit jeg. spesielt i begynnelsen(e). jeg synes det er stas, jeg, at jeg har lest så mange bøker at jeg finner likheter mellom dem. heilt automatisk av meg sjøl.

veldig mjuk, med silkefôr inni munnen, som kan lukkes med glidelås.

 

stoda i regnet

eg skal nytta storparten av dagen til å gjera greie for dei viktigaste punkta der det er valfridom i verbbøyinga, substantivbøyinga og genussystemet i bokmål, og vurdera i kva grad dei ulike variantane kan seiast å vere nynorsknære («radikale») eller dansknære («konservative»). det vert kjekt. i alle fall heilt okei. særleg den siste vurderingsdelen, for ikkje å snakka om oppgåve to der eg skal studera ei tekst, og svara på kor eg tykkjer ho plasserer seg i høve til det eg oppfattar som typisk bokmål. det gler eg meg veldig til, men det er ikkje sikkert eg kjem so langt i dag.

og elles? bokhaugen veks friskt inne i stova. so friskt som økonomien tillet då. men no manglar eg, so vidt eg veit sjølv, berre ei bok. og eg er allereie ferdig med det eg skal lesa i – høgre haug, nedanfrå – : bok nr. 3, 4, 6, 8, 9, og 15, samt den vesle turkise som ligg knept under ibsen i den venstre haugen.

 

bare du og jeg i hele verden

gjett hva jon fosse og sigrid undset har til felles? par som er utrolig opptatt av at de er sammen, som gjerne knytter forholdet sitt til et bestemt sted (“huset” hos fosse, og “rom”/”italia” hos undset), og som ikke tåler at andre mennesker forstyrrer partilværelsen deres:

fosse er stort sett slik:

“no er vi komne til huset vårt
til huset vårt
der vi skal vere saman
du og eg åleine
til huset
der du og eg skal vere
åleine saman
langt borte frå dei andre
huset der vi skal vere saman
åleine
i kvarandre”

“endeleg er vi åleine
no er vi åleine
saman med kvarandre
[...]
og vi skal bu i dette huset
vi bestemte oss for å reise hit
vi bestemte oss for det
og så gjorde vi det
og no er vi her
det er vi som skal bu i huset no
vi bestemte jo oss for
at vi skulle reise hit
i dette huset skal vi bu
det sa vi”

undset sine personer maser omtrent like mye, men i litt lengre sentinger:

“Å Jenny – ” [...] Å det er deilig å være hos deg. – Gid jeg kunne være hos deg bestandig. – ” [...] Jenny – ønsker du det – at vi kunne være sammen alltid – ” [...]
“Ja Helge. Ja du, jeg gjør det.”
“Ville du ikke ønske den aldri tok slutt, denne våren hernede – vår vår?”
“Jo.” [...]

(Helge maser om en kaktus han har snitta inn navna deres i)
“Når vi kommer tilbake hit”, sa Helge, “så er det sånn et brunt arr som de andre. Tror du vi kan finne det igjen, Jenny?”
“Mellom alle de andre,” sa han mismodig. “Det er så mange navner her, du. Vi skal gå hitut og lete etter det – skal vi ikke det?”
“Jo, det skal vi.”
“Tror du ikke vi skal komme hitut igjen, Jenny min? Og vi skal stå sånn som nu – skal vi ikke?”
“Jo – hvorfor skulle vi ikke det da, vennen min?”

(generell masing om framtidig felles aktivitet)
“Tenk på Vestre Aker da, gutt – hele Nordmarka. Vi skal gå ditopp sammen. [...] – vi kan kanskje komme på ski sammen og i år. [...] Jeg synes det skal bli så gildt. Gå med vennen min på alle de stedene jeg har gått alene og trist så mange vårer.”

sammenliknende studie:

døme 1:

undset:
“Bare vi ikke treffer ham, Jenny – vi vil ikke bli forstyrret nu, vel? Ikke møte noen?”
“Nei.”

jamfør fosse:
“men vi vil jo vere for oss sjølve
det er jo dei andre
alle dei andre
som drar bort ifrå kvarandre
alle dei andre
sterkare
vi vil jo berre vere
saman med kvarandre
åleine”

døme 2:

undset:
(Helge er sur fordi foreldra hans er i ferd med å forstyrre forholdet. Jenny trøster)
“Gutten min, gutten min – du må ikke -. Å kjære vennen min, ta det ikke slik da.” [...] “Helge! Hør på meg, min elskede venn – hva har det med oss å gjøre da. De kan da ikke gjøre oss noe -,”

fosse:
(Han er sur fordi Mannen har komme på besøk og forstyrra dem. Ho trøster)
“men det treng jo ikkje gjere noko
det er jo ikkje farleg
om han går der utanfor
om han går rundt huset
det er vel ikkje så farleg
for no er eg og du
åleine med kvarandre
no er vi saman
åleine
i kvarandre”

det er flere paralleller også, men de er vanskeligere å kontrastere. for eksempel bruker fosses “Han” flere sider på å formidle omtrent den samme stemninga som undsets “Helge” uttrykker i følgende setning: “Jeg liker det ikke selv, Jenny. Å nei. Det har vært så deilig, dette her – bare du og jeg i hele verden.” det ville det blitt noe voldsomt å gjengi fosseparallellen her. i begge tekster er det også mannspersonen som tyter mest. forsøk på å bryte typiske kjønnsmønster?

 

prov på at austlandsk er eit løye språk

eg plar så ofte som råd å trekkja fram at austnorske dialektar bryt med allmenne språknormer, fordi tonefallet deira går opp i slutten av alle ytringar (me andre gjer det i spørsmål). når eg ytrar meg om dette emnet plar eg å referera litt vagt til “ei pensumbok eg hadde på innføringsemne”. i dag fann eg ut at det var på høg tid å kontrollera fakta, for å få visse i at eg ikkje berre fer (og lenge har fare) med tyl og fantaskap. her kjem provet mitt, henta frå side 105 i kolbjørn slethei si ( – lilla og ljosturkise – ) “grunnbok i fonetikk for språkstudenter“:

(eg rekonstruerer markeringstusjinga mi med rosa farge på det eg fann for godt å utheva den gong då.)

Intonasjon

Alle språk som er beskrevet, har systematisk variasjon i grunntonefrekvensen i løpet av en ytring. Det er all grunn til å tro at det er et generelt trekk, og at en ikke vil finne noe språk som ikke har en slik systematisk variasjon. Det er trolig et enkelt fysiologisk grunnlag for denne variasjonen: I begynnelsen av en ytring har vi mer luft i lungene enn ved slutten av samme ytringen. Selv om vi bruker en del muskelarbeid på å regulere denne luftmengden slik at vi ikke får en tilsvarende stor forskjell i lufttrykk under glottis, er det trolig ulikheten i luftmengde og lufttrykk som er årsaken til at de fleste språk ha en fallende tone over ytringen etterhvert som tiden går. (Østnorske dialekter er unntak fra denne hovedregelen.)

åhå! prov for språkleg artifakta som kan og bør nyttast i alle høvelege situasjonar! (“glottis” er eit såpass ekkelt omgrep at eg ikkje orkar å forklara det nett no. det kan de gugla ved intens trong. det er noko nedi halsen din, men du vil verkeleg ikkje ha innsyn i desse greiene om du ikkje er aldeles nøydd.)

 

jeg vil ha ei vindmølle

eller mange. en liten flokk. alle i norge burde hatt hver sin? jeg ville plassert min på tråstølen, for den skiheisen er jo blitt nokså overflødig likevel, men vinden der oppe er det ingenting å si på. hadde jeg en flokk ville jeg plassert dem nedover der skiheismastene var før, for optimal effekt. de ville produsert mengder av herlig fornybar energi, og så styrer vi ikke mer med den oljeboringa, dere.

(jadajada, umulig å lage bensin av vind. enda. og: el-bil. perfekt for folk i by da det følger med mange goder i form av egne kjørefelt og parkeringsplasser. må være nær straumen, veit du.)