ja greit, likestilling

anten det no vert gjort for å fremja kvinner i akademia eller berre for å representera den typiske studentmassa på språkfag;

så er det no ei gong slik at “innlærer” er eit hankjønnsord! det er forresten “student”, “rettleiar” og  “forskar” også. for framtida, berre, gje meg samsvar! om trenden held fram skal eg personleg ta ansvar for å få ny-etablert hokjønnsendinga “-inne” i moderne norsk. eventuelt den litt meir moderne forma “-in”, frekt og fint importert frå tysk. denne endingsimporten vil skje gjennom utstrekt, planlagt og organisert kodeveksling. kva det er skal eg eventuelt forklara ei anna gong, det er veldig interessant og kjekt.

den skrikande ulempa med mitt ny-gamle system er at det føreset felleskjønn (lik bøying for substantiv i hankjønn og hokjønn) for å fungera optimalt. dette var ein strek i rekninga, for felleskjønn er eit mindre snasent språkgrep. men sidan det uansett berre er bokmålet som vert råka – ein kan ikkje nytta felleskjønn i nynorsk – , får det vera greitt. det er også godt mogeleg at det kjekke ein kan gjera når ein kombinerer felleskjønn med nyinnført hokjønnsending kan gjeva felleskjønnbruken høgre status (inni mitt hovud). kjekke nye alternativ for orddanning kan òg vera motiverande for å ta den idle kategorien i bruk; nyttar ein felleskjønn kan ein nemleg laga likestillingsformer etter tysk mønster: “die Student/Innen” = “student/innene”. åhå!

 

manglende nerding

det skjer for lite nerding på bloggen for tida, og dette er jeg særs lei for. det skal nevnes at jeg egentlig mest av alt vil legge ut gode femti prosent av grammatikkoppgava mi her – gjerne i den mindre seriøse versjonen jeg skreiv først (det er grunnet slike som meg at oppgaveteksta ber om “saklig grunngjeving”). dette kan jeg jo ikke dele på nettet i tilfelle noen finner på å kopiere. det er sjukt bra, må vite. kanskje jeg må kompensere med ei tidligere oppgave. det sinnsjuke materialet om odt og ooxml som jeg produserte i huin102 for eksempel. om jeg da ikke har publisert det tidligere da… det er for gale at slik ei gild oppgave ikke får breie om seg litt. i kveld, kan hende.

elles leser jeg olav duun, “menneske og maktene”, og den er bra, men ikke slik at den inspirerer til stortstilt nerding av den grunn. anna enn at jeg kan nevne at jeg automatisk leser den på trøndersk inne i hodet. jeg prøvde høyt òg, en kveld, det var ganske vellykka egentlig. greia er at olav duun blander nynorsk og namdalsdialekt, det er kjempefint, en heilt annen nynorsk enn jeg er vant til. boka mi er dessverre litt redigert, da, “normalisert, mykje etter mønster av Olav Duuns seinare bøker, men òg varsamt opp mot dagens norm i nynorsk”. det er sikkert et mye mer sjarmerende språk i eldre og mer originale utgaver. jeg trur at det egentlig er den ikke-normaliserte versjonen som er pensum, men finansene strakk ikke til, og jeg måtte finne meg i det biblioteket hadde å by på.

og her; rognebær ute av fokus! så var ikke besøket i nettnerdinga heilt forgjeves likevel!

 

husflidnerding

ikke før har jeg fått ei heil uke til å studere aldeles i fred fra forelesninger og oppfølging, så går jeg hen og oppdager et nytt kreativt talent jeg ikke visste jeg hadde; jeg kan sy små fine sløyfer som om jeg aldri hadde gjort annet:

den nederst til venstre er siste rest av bror min sin heftige tidlig-nittitals-shorts. jeg hadde en som var nesten like heftig, men den har vi ingen stoff-minner etter. den lever nok videre i full vigør i ymse fotoalbum. umulig å overse.

dagens produksjon. nå er heldigvis forholdene slik at det er grenser for hvor mange sløyfer jeg trenger, og det tar heller ikke lang tid å sy dem. jeg vil derfor ikke sose vekk allverdens tid på dette, og det er bra. i dag har jeg i tillegg til sløyfeproduksjon fått tid til både museumsbesøk (50-tallsutstilling på Mølstertunet) og halve “naiv. super.”, som jeg bestemte meg for å lese likevel. så slipper jeg å legge opp mi eiga pensumliste.

jeg tar et oppgjør med min loe-skepsis og konkluderer med at det er ei heilt ok bok. innimellom ganske morsom.

 

savn

jeg leser ut “jenny”, som er så trist mot slutten at preben (skrukketrollkosedyr fra ikea) får være med som oppmuntrende innslag. jamfør bildet nederst, det skal noe til før melankolien slår til med full tyngde med det rare der på fanget.

undset gjør det igjen, forresten. hun likner noe jeg har lest før. i går (for jeg er ikke aldeles galen og leser pensum før åtte om morgenen. ikke i dag, da.) var det et parti fra stormfulle høyder hun minna meg om, og siden jeg liker omfangsrik nerding, her er utdrag fra begge bøkene:

Jenny

(savner sitt døde barn)
Forstår du, jeg vet ikke et sted i verden hvor jeg kan reise hen, som jeg ikke har drømt om å komme med gutten. Det finnes ikke det i verden som jeg av godt eller vakkert, som jeg ikke har tenkt, mens jeg hadde ham, at han skulle lære og han skulle se. Jeg eier ikke den ting som ikke var hans og – det røde pleddet mitt brukte jeg å tulle ham inn i -. Den sorte kjolen du maler meg i, fikk jeg sydd i Warnemünde, da jeg var kommet opp – jeg tok den fasongen for at det skulle være lettvint med å legge ham til -. Det er flekker inni foret av melk -. Jeg kan ikke arbeide, for jeg er besatt av ham. Jeg lengtes etter ham slik at jeg er likesom lammet. [...] Hver måned, hver dag så tenker jeg, nu hadde han vært så og så gammel – undres hvordan han hadde sett ut. – Alle kjerringene som går med en bambino på armen – alle ungene jeg ser på gaten, så tenker jeg, hvordan min hadde sett ut, når han var så stor -.

Stormfulle høyder

(Heathcliff savner Cathy, hans uoppnåelige kjærleik, nå død)
For hva finnes det vel i denne verden som ikke får meg til å tenke på henne, som ikke minner meg om henne? Jeg kan ikke ser ned på gulvet uten at jeg ser ansiktet hennes. Overalt ser jeg bildet av henne – i skyene og trærne – det svever i mørket over meg om natten, og om dagen ser jeg det speiles i tingene rundt meg. I menneskenes hverdagsansikter – ja i mine egne trekk finner jeg en spottende likhet med henne. Hele verden er en grufull opphopning av påminnelser om at hun har levd og at jeg har mistet henne. Der Hareton satt var det som om jeg så eg gjenskinn av min udødelige kjærlighet og mine ville anstrengelser for å forsvare min rett til den, min fornedrelse, min stolthet, min lykke og fortvilelse…

det var ganske likt, veit jeg. spesielt i begynnelsen(e). jeg synes det er stas, jeg, at jeg har lest så mange bøker at jeg finner likheter mellom dem. heilt automatisk av meg sjøl.

veldig mjuk, med silkefôr inni munnen, som kan lukkes med glidelås.

 

stoda i regnet

eg skal nytta storparten av dagen til å gjera greie for dei viktigaste punkta der det er valfridom i verbbøyinga, substantivbøyinga og genussystemet i bokmål, og vurdera i kva grad dei ulike variantane kan seiast å vere nynorsknære («radikale») eller dansknære («konservative»). det vert kjekt. i alle fall heilt okei. særleg den siste vurderingsdelen, for ikkje å snakka om oppgåve to der eg skal studera ei tekst, og svara på kor eg tykkjer ho plasserer seg i høve til det eg oppfattar som typisk bokmål. det gler eg meg veldig til, men det er ikkje sikkert eg kjem so langt i dag.

og elles? bokhaugen veks friskt inne i stova. so friskt som økonomien tillet då. men no manglar eg, so vidt eg veit sjølv, berre ei bok. og eg er allereie ferdig med det eg skal lesa i – høgre haug, nedanfrå – : bok nr. 3, 4, 6, 8, 9, og 15, samt den vesle turkise som ligg knept under ibsen i den venstre haugen.

 

vill dottern vara god och säga oss vad hon menat med denna dörröppning?

hverdagen før fire, strukturert av nordisk og fargelagt av meg. jobbtimene organiserte jeg på eiga hand, og har allerede praktisert alle tre en gang hver. fungerte.

overskrifta er fra drömspelet til strindberg, som jeg etter mye utsetting (to måneder)  endeleg kom meg igjennom klokka 17:38 i dag.

 

dróttkvætt

dróttkvættet, forteller lyrikkens liv, var det viktigste versemålet i skaldepoesien i vikingtida. dette versemålet høvde særs bra til framføring for kongen – eller drotten, som de kalla folk av slik rang den gangen. for nerder av noe lavere rang, vil dróttkvættet alltid først og fremst være et überfantastisk ord. dróttkvætt! på høyde med stedsnavn både på radøy og osterøy (der en mellom anna kan finne steder som heter “peramodlhusmyra”, for de uinnvidde).

fint er det også at ordet “drótt” oppklarer hvorfor norskekongen har en dronning (drott-ning) og ikke en konginne (jfr. til dømes tysk “königin”).  herlig? bare lite grann synd at vi ikke framleis har en drótt da.

 

flere punktum i framtida, kanskje

når vanskegraden i faget er på “skal tro hvor mange ledd det er i denne setningen og hva er objekt?”-nivå, må vi med exfac språk og kommunikasjon, og tysk grammatikk til 200-nivå, finne noe annet å bryne oss på. så jeg droppa oppfølgingstimen med (trolig) konstruerte eksempelsetninger til fordel for seriøst krevende setningsanalyse av autentisk tekst. min egen tekst. jeg skrev ut et tidligere innlegg fra bloggen, og prøvde å finne de setningsledda som var presentert i undervisninga. (subjekt, objekt, indirekte objekt, adverbial, setningsadverbial, spiv og opiv, så vidt jeg husker) problemer møtte jeg allerede i første analyserte setning. er “dagens nyhende” både indirekte og direkte objekt? går det an? trenden fortsatte gjennom hele teksten, og skyldes sannsynligvis forfatterens oppheng i alternativ syntaks og ekstremt omfattende objekt.

jeg gav etter hvert opp med å analysere setningene som utgjør de lange objektene (vi har jo ikke kommet så langt i undervisningen ennå). jeg tror store deler av analysen er helt ute. men jeg fikk da i alle fall innsyn i min egen setningskonstruksjon, som tidvis virker håplaust kompleks. underveis i arbeidet fant jeg også noen pinlige grammatiske feil, og et par skikkelig dårlige setninger.  så læringsutbyttet var nok ikke så verst.

senere skal vi sikkert tegne trekonstruksjoner til setningene. jeg ser fram til å gjøre dette med den firelinjerlange-delvis-kursiv-greia på det første arket.

 

til husfreden, for framtida

med jevne mellomrom kommer diskusjonen opp i heimen (men oftest på – og fremprovosert av – sms); kan en egentlig skrive “likar” på nynorsk? hver bidige gang må ordlista fram, og den melder følgende:

både “likar” og “liker” er heilt okei, men en har å kjøre korrekt bøying til alternativet man velger, da.

28.08.09:

ida bur seg til eksamen og freistar å skriva kvart andre innlegg på bokmål framover hausten. dette er eitt av dei.

 

eksamen på bokmål

ida bur seg til eksamen og freistar å skriva kvart andre innlegg på bokmål framover hausten. dette er eitt av dei.

eksamensstoda

slik jeg har forstått det har det tidligere vært vanlig å kjøre ulike eksamens- og mappespråk på de to nordiskfagene som går parallellt i semesteret. slik ville jeg få skrevet ei mappeoppgave på bokmål og ei på nynorsk i høst, og samstundes muligens fått skriftlig eksamen på nynorsk i det emnet som har det (for det ene har bare muntlig). nynorskeksamen ville sjølsagt vært den herligste løysinga, fordi jeg da trolig bare ville møte konkurranse fra andre med nynorsk som hovedmål (litt frekt, jeg veit det). i tillegg kunne jeg ha lagt meg skikkelig i selen for å utvikle et så radikalt bokmål i mappeoppgava mi som overhodet mulig. dessverre (for meg) har nordisk valgt å kjøre samtlige mappeoppgaver på nynorsk i høst, slik at de med nynorsk sidemål får øvd seg så mye som råd (før skriftlig nynorskeksamen til våren).

nå er det egentlig ikke slik at jeg trenger å øve så veldig på å skrive bokmål. jeg kan det. jeg kan det kjønnslause, blodkonservative bokmålet jeg blei oppfordra til å skrive da jeg begynte med sidemål. og jeg vil jo ikke skrive slik. jeg vil ha hokjønnsorda tilbake, og helst også ta i bruk så mange av de tillatte nynorskorda (t.d. “skilnad” og “kjærleik”) som mulig. jeg vil skrive et språk som finnes utafor aftenposten og kalfaret, og som egentlig kommer så nært mitt eige språk (nynorsk + “nynorsknær” dialekt) som råd. så når jeg nå skal ta til å blogge litt på bokmål i nerdebloggen, er det for å på sikt utvikle ei form for bokmål som jeg uten store vansker kan kalle både “norsk” og “mi eiga”.

dette innlegget har bare fått hjelp fra denne nettordboka. de ekstremt “nynorske” orda i teksta skal være ok ifølge denne kjelda. om de er klammeformer er jeg litt usikker på, slikt bør jeg vel helst unngå.