savn

jeg leser ut “jenny”, som er så trist mot slutten at preben (skrukketrollkosedyr fra ikea) får være med som oppmuntrende innslag. jamfør bildet nederst, det skal noe til før melankolien slår til med full tyngde med det rare der på fanget.

undset gjør det igjen, forresten. hun likner noe jeg har lest før. i går (for jeg er ikke aldeles galen og leser pensum før åtte om morgenen. ikke i dag, da.) var det et parti fra stormfulle høyder hun minna meg om, og siden jeg liker omfangsrik nerding, her er utdrag fra begge bøkene:

Jenny

(savner sitt døde barn)
Forstår du, jeg vet ikke et sted i verden hvor jeg kan reise hen, som jeg ikke har drømt om å komme med gutten. Det finnes ikke det i verden som jeg av godt eller vakkert, som jeg ikke har tenkt, mens jeg hadde ham, at han skulle lære og han skulle se. Jeg eier ikke den ting som ikke var hans og – det røde pleddet mitt brukte jeg å tulle ham inn i -. Den sorte kjolen du maler meg i, fikk jeg sydd i Warnemünde, da jeg var kommet opp – jeg tok den fasongen for at det skulle være lettvint med å legge ham til -. Det er flekker inni foret av melk -. Jeg kan ikke arbeide, for jeg er besatt av ham. Jeg lengtes etter ham slik at jeg er likesom lammet. [...] Hver måned, hver dag så tenker jeg, nu hadde han vært så og så gammel – undres hvordan han hadde sett ut. – Alle kjerringene som går med en bambino på armen – alle ungene jeg ser på gaten, så tenker jeg, hvordan min hadde sett ut, når han var så stor -.

Stormfulle høyder

(Heathcliff savner Cathy, hans uoppnåelige kjærleik, nå død)
For hva finnes det vel i denne verden som ikke får meg til å tenke på henne, som ikke minner meg om henne? Jeg kan ikke ser ned på gulvet uten at jeg ser ansiktet hennes. Overalt ser jeg bildet av henne – i skyene og trærne – det svever i mørket over meg om natten, og om dagen ser jeg det speiles i tingene rundt meg. I menneskenes hverdagsansikter – ja i mine egne trekk finner jeg en spottende likhet med henne. Hele verden er en grufull opphopning av påminnelser om at hun har levd og at jeg har mistet henne. Der Hareton satt var det som om jeg så eg gjenskinn av min udødelige kjærlighet og mine ville anstrengelser for å forsvare min rett til den, min fornedrelse, min stolthet, min lykke og fortvilelse…

det var ganske likt, veit jeg. spesielt i begynnelsen(e). jeg synes det er stas, jeg, at jeg har lest så mange bøker at jeg finner likheter mellom dem. heilt automatisk av meg sjøl.

veldig mjuk, med silkefôr inni munnen, som kan lukkes med glidelås.

 

bare du og jeg i hele verden

gjett hva jon fosse og sigrid undset har til felles? par som er utrolig opptatt av at de er sammen, som gjerne knytter forholdet sitt til et bestemt sted (“huset” hos fosse, og “rom”/”italia” hos undset), og som ikke tåler at andre mennesker forstyrrer partilværelsen deres:

fosse er stort sett slik:

“no er vi komne til huset vårt
til huset vårt
der vi skal vere saman
du og eg åleine
til huset
der du og eg skal vere
åleine saman
langt borte frå dei andre
huset der vi skal vere saman
åleine
i kvarandre”

“endeleg er vi åleine
no er vi åleine
saman med kvarandre
[...]
og vi skal bu i dette huset
vi bestemte oss for å reise hit
vi bestemte oss for det
og så gjorde vi det
og no er vi her
det er vi som skal bu i huset no
vi bestemte jo oss for
at vi skulle reise hit
i dette huset skal vi bu
det sa vi”

undset sine personer maser omtrent like mye, men i litt lengre sentinger:

“Å Jenny – ” [...] Å det er deilig å være hos deg. – Gid jeg kunne være hos deg bestandig. – ” [...] Jenny – ønsker du det – at vi kunne være sammen alltid – ” [...]
“Ja Helge. Ja du, jeg gjør det.”
“Ville du ikke ønske den aldri tok slutt, denne våren hernede – vår vår?”
“Jo.” [...]

(Helge maser om en kaktus han har snitta inn navna deres i)
“Når vi kommer tilbake hit”, sa Helge, “så er det sånn et brunt arr som de andre. Tror du vi kan finne det igjen, Jenny?”
“Mellom alle de andre,” sa han mismodig. “Det er så mange navner her, du. Vi skal gå hitut og lete etter det – skal vi ikke det?”
“Jo, det skal vi.”
“Tror du ikke vi skal komme hitut igjen, Jenny min? Og vi skal stå sånn som nu – skal vi ikke?”
“Jo – hvorfor skulle vi ikke det da, vennen min?”

(generell masing om framtidig felles aktivitet)
“Tenk på Vestre Aker da, gutt – hele Nordmarka. Vi skal gå ditopp sammen. [...] – vi kan kanskje komme på ski sammen og i år. [...] Jeg synes det skal bli så gildt. Gå med vennen min på alle de stedene jeg har gått alene og trist så mange vårer.”

sammenliknende studie:

døme 1:

undset:
“Bare vi ikke treffer ham, Jenny – vi vil ikke bli forstyrret nu, vel? Ikke møte noen?”
“Nei.”

jamfør fosse:
“men vi vil jo vere for oss sjølve
det er jo dei andre
alle dei andre
som drar bort ifrå kvarandre
alle dei andre
sterkare
vi vil jo berre vere
saman med kvarandre
åleine”

døme 2:

undset:
(Helge er sur fordi foreldra hans er i ferd med å forstyrre forholdet. Jenny trøster)
“Gutten min, gutten min – du må ikke -. Å kjære vennen min, ta det ikke slik da.” [...] “Helge! Hør på meg, min elskede venn – hva har det med oss å gjøre da. De kan da ikke gjøre oss noe -,”

fosse:
(Han er sur fordi Mannen har komme på besøk og forstyrra dem. Ho trøster)
“men det treng jo ikkje gjere noko
det er jo ikkje farleg
om han går der utanfor
om han går rundt huset
det er vel ikkje så farleg
for no er eg og du
åleine med kvarandre
no er vi saman
åleine
i kvarandre”

det er flere paralleller også, men de er vanskeligere å kontrastere. for eksempel bruker fosses “Han” flere sider på å formidle omtrent den samme stemninga som undsets “Helge” uttrykker i følgende setning: “Jeg liker det ikke selv, Jenny. Å nei. Det har vært så deilig, dette her – bare du og jeg i hele verden.” det ville det blitt noe voldsomt å gjengi fosseparallellen her. i begge tekster er det også mannspersonen som tyter mest. forsøk på å bryte typiske kjønnsmønster?

 

dróttkvætt

dróttkvættet, forteller lyrikkens liv, var det viktigste versemålet i skaldepoesien i vikingtida. dette versemålet høvde særs bra til framføring for kongen – eller drotten, som de kalla folk av slik rang den gangen. for nerder av noe lavere rang, vil dróttkvættet alltid først og fremst være et überfantastisk ord. dróttkvætt! på høyde med stedsnavn både på radøy og osterøy (der en mellom anna kan finne steder som heter “peramodlhusmyra”, for de uinnvidde).

fint er det også at ordet “drótt” oppklarer hvorfor norskekongen har en dronning (drott-ning) og ikke en konginne (jfr. til dømes tysk “königin”).  herlig? bare lite grann synd at vi ikke framleis har en drótt da.

 

å, du apostrofe

eller: ida fortel om, og siterer, eit fagert og tiltalande avsnitt frå “lyrikkens liv”

for allereie på side 24 lærte eg noko nytt. eg lærte at ei(n?) apostrofe er når “taleren henvender seg til en fraværende eller død person, en gjenstand, en abstrakt idé eller lignende, som om denne var nærværende og i stand til å høre henvendelsen”. ein fornøyeleg ting å gjera, altså.

grunnen til at apostrofa(-en?) får eit lite innlegg i bloggen, er mykje grunna eit av døma boka nyttar på slik lyrisk tiltale:
“Et berømt eksempel på en apostrofe har vi i John Keats “Ode on a Grecian Urn”, som åpner med ordene “Thou still unravish’d bride of quietness”. Hvis en mann begynte å snakke slik til en antikk vase i virkeligheten, ville vi antagelig sett rart på ham. Likeledes hvis en person gikk og ropte “O Foraar! Foraar! red mig!”, som det heter i Henrik Wergelands berømte dikt “Til Foraaret”.”

jaa, Foraaret!! dette diktet styrde me lenge og vel på med i gymnasdagane, både i skulesamanheng og elles. eg hadde jamvel ein klassekamerat som støtt sleit med trongen til å ropa fraser frå diktet (gissa kven). om berre alt pensumstoffet eg skal læra kunne appellera like sterkt til personlege erfaringar og minne!

merk at eg, i oppøsinga over eiga læring og gildt pensum, gløymde at eg etter planen skulle skriva bokmål i dette innlegget.

 

ikkje tenke på gjenter midt i veka. det gjer ingen.

men når det nærmar seg enden av veka går det an. då kan ein lesa fuglane. det kan også også henda at ein må lesa fuglane, og vera ferdig til onsdag, men fint er det no likevel.

eg har illustrert utgåve! (eg har sett filmen bileta er tekne frå òg. tykkjer det var ei særs god filmatisering.)

som om ikkje det er nok, er boka litt illustrert av førre eigar. ho (ut frå skrifta gissar eg på hokjønn) har mellom anna sett somme av dei vanskelegare nynorskorda om til bokmål. og teikna raude strekar i margen utanføre interessante tekststader. kjekt å vita at boka har sett litt av verda. dessutan er det ei føremon å sjå kva eg skal bita meg merke i, allereie på fyrste gjennomlesing!

det var nok om boka i fyrste omgang. no må det fagre bokmerket – del av ei teøskje – få litt spalteplass:

fine ord, og ein kinesisk katt som målar og drikk te frå ei pære-tekanne, lyser opp når det er torevêr ute. til liks med resten av bokkråa:

her flyktar eg frå kjipe kvardagar, her drikk eg te og les pensum om morgonane, her tenner eg ljos og drikk vin om kvelden, her varmar eg meg på sauefellen når eg kjem inn frå regnet, her bur eg heile hausten.

 

studia

: noli102 ja! det emnet hadde jeg tenkt å ta i høst også! men så leste jeg at man måtte skrive mappe på nynorsk. og bare nei! høh høh!
jepp, slik sorterer man ut de som ikke er skikka til å undervise i norsk! og kan man egentlig si sånt når man jobber i bokhandel?
: men,  det grepet er jo gjort for alle dykk med nynorsk som sidemål då! så de kan få rettleiing på nynorsken dykkar og slepp 6 timar nynorskEKSAMEN, liksom. som alle med bokmål hovudmål stryk på. fagleiinga tenkte at de trong meir øving.
hallo, hvordan kan man overse den fordelen? folk er virkelig teitere på østlandet.
: å. hm.
nei, jeg forstod vel at du ikke venta deg svar på dialekt.
: ja, så slik sett er det lurast å byrja i haust, for til våren vert jo alle eksamenane på nynorsk. greitt å ha øvd til dei, sant.
men det kunne forøvrig være en sann forlystelse å se deg stille uforberedt til 6 timers nynorskeksamen til våren. gjør det!

 

eg må snart byrja med utlån

ei litt rufsete pensumbok og ei lite minneverdig ungdomstid!

bokhylla er sprengt, og eg tenkte å selja nokre huin-bøker for å betra stoda. diverre går ikkje dei emna eg har bøker til før til våren – no må dei for all del ikkje oppdatera pensum til dess! det lover ikkje godt at emnet har rokke å byta namn til digital kultur sidan sist, akkurat.

 

gjesteinnlegg

“oi. der datt den i golvet”
“ka då?”
“Dag Solstad. Den som eg er så glad i”

Ida er ikkje så glad i Dag Solstad om dagane. Det går for seint, og ho ser meir glede i å rekne ut kor mange prosent ho har lese enn å faktisk bli ferdig med boka. Det går treigare med lesinga enn rekninga. For alle som veit kor glad Ida er i matte, seier det litt om motivasjonen.

-i

 

men kva skal eg lesa?

nerdenervene har byrja å rykkja seg etter to månadar pause, og eg har difor sett meg til med haustpensumet i nordisk litteratur etter 1900.

bøker merkte med kryss vert handsama i undervisninga, men det er lov å velja andre bøker i lista dersom ein vil det. sidan eg sit godt fast i litteraturen før 1900 (og til avveksling les heilt nye bøker), greier eg ikkje å ta stilling til desse verka; eg har jo ikkje peiling på kva det går i. einaste eg har å gå etter er at eg ei gong prøvde å lesa naiv.super og tykte den var dritkjedeleg (jaudå, eg var kanskje fjortis, men greidde fint å lesa jonas av bjørneboe i omlag same tilstand). er difor særs skeptisk til å prøva igjen. eg har òg fenge nokre heite tips til omprioritering i dei svenske og danske delen, og er soleis allereie i gang med å flytta kryss.

oppgåve til dykk: sjå på lista. har de lese noko frå lista som de meiner er betre enn dei verka som har fenge kryss? skriv det i kommentarfeltet. eg er særleg huga på innspel i høve til kategoriane “ein norsk roman 1900-1945″ og “ein norsk roman etter 1945″.

so skal eg bu meg på å vera den kjipe brilleslangen heilt framme, som maser og kverulerer om bøker dei andre ikkje har lese. det vert vel kjekt!