gjett hva jon fosse og sigrid undset har til felles? par som er utrolig opptatt av at de er sammen, som gjerne knytter forholdet sitt til et bestemt sted (“huset” hos fosse, og “rom”/”italia” hos undset), og som ikke tåler at andre mennesker forstyrrer partilværelsen deres:

fosse er stort sett slik:

“no er vi komne til huset vårt
til huset vårt
der vi skal vere saman
du og eg åleine
til huset
der du og eg skal vere
åleine saman
langt borte frå dei andre
huset der vi skal vere saman
åleine
i kvarandre”

“endeleg er vi åleine
no er vi åleine
saman med kvarandre
[…]
og vi skal bu i dette huset
vi bestemte oss for å reise hit
vi bestemte oss for det
og så gjorde vi det
og no er vi her
det er vi som skal bu i huset no
vi bestemte jo oss for
at vi skulle reise hit
i dette huset skal vi bu
det sa vi”

undset sine personer maser omtrent like mye, men i litt lengre sentinger:

“Å Jenny – ” […] Å det er deilig å være hos deg. – Gid jeg kunne være hos deg bestandig. – ” […] Jenny – ønsker du det – at vi kunne være sammen alltid – ” […]
“Ja Helge. Ja du, jeg gjør det.”
“Ville du ikke ønske den aldri tok slutt, denne våren hernede – vår vår?”
“Jo.” […]

(Helge maser om en kaktus han har snitta inn navna deres i)
“Når vi kommer tilbake hit”, sa Helge, “så er det sånn et brunt arr som de andre. Tror du vi kan finne det igjen, Jenny?”
“Mellom alle de andre,” sa han mismodig. “Det er så mange navner her, du. Vi skal gå hitut og lete etter det – skal vi ikke det?”
“Jo, det skal vi.”
“Tror du ikke vi skal komme hitut igjen, Jenny min? Og vi skal stå sånn som nu – skal vi ikke?”
“Jo – hvorfor skulle vi ikke det da, vennen min?”

(generell masing om framtidig felles aktivitet)
“Tenk på Vestre Aker da, gutt – hele Nordmarka. Vi skal gå ditopp sammen. […] – vi kan kanskje komme på ski sammen og i år. […] Jeg synes det skal bli så gildt. Gå med vennen min på alle de stedene jeg har gått alene og trist så mange vårer.”

sammenliknende studie:

døme 1:

undset:
“Bare vi ikke treffer ham, Jenny – vi vil ikke bli forstyrret nu, vel? Ikke møte noen?”
“Nei.”

jamfør fosse:
“men vi vil jo vere for oss sjølve
det er jo dei andre
alle dei andre
som drar bort ifrå kvarandre
alle dei andre
sterkare
vi vil jo berre vere
saman med kvarandre
åleine”

døme 2:

undset:
(Helge er sur fordi foreldra hans er i ferd med å forstyrre forholdet. Jenny trøster)
“Gutten min, gutten min – du må ikke -. Å kjære vennen min, ta det ikke slik da.” […] “Helge! Hør på meg, min elskede venn – hva har det med oss å gjøre da. De kan da ikke gjøre oss noe -,”

fosse:
(Han er sur fordi Mannen har komme på besøk og forstyrra dem. Ho trøster)
“men det treng jo ikkje gjere noko
det er jo ikkje farleg
om han går der utanfor
om han går rundt huset
det er vel ikkje så farleg
for no er eg og du
åleine med kvarandre
no er vi saman
åleine
i kvarandre”

det er flere paralleller også, men de er vanskeligere å kontrastere. for eksempel bruker fosses “Han” flere sider på å formidle omtrent den samme stemninga som undsets “Helge” uttrykker i følgende setning: “Jeg liker det ikke selv, Jenny. Å nei. Det har vært så deilig, dette her – bare du og jeg i hele verden.” det ville det blitt noe voldsomt å gjengi fosseparallellen her. i begge tekster er det også mannspersonen som tyter mest. forsøk på å bryte typiske kjønnsmønster?