“Nei, det må eg sei. No har me strevd vettet av oss for å snu steinen, og opna ‘vegen inn’, og so skjedde det ingenting. Ingen frosk eller jævel, ikkji noko besyndælæ i det heile tatt. Ja, eg klagar ikkji, men med alt torevêret so låg det liksom te rettes for at det skulde skje noko ofseleg, so eg må sei eg er litt skuffa.”

*

“Eg hadde ei slags openbaring i går kveld, skjønar du. Det er bortkasta tid å leita etter meining i det meiningslause.”
“En vis konklusjon. ‘Er du dum som et brød, nytter det ikke å ta tiden til hjelp,’ heter det.”
“Det var eit bra ordtak.”
“Det er et dypsindig ordtak.”
“‘Det er skaskjint å strikji på ein sjålsøkje so hysjysæ i skytju,’ kan ein òg sei”
“Hva sa?”
“Ein tungebrekkar. Eg har funne på han sjål.”
“Har det noen umiddelbar relevans for det vi snakker om?”
“Ikkji det spøtt. Eg fekk bærræ lyst te å seia det.”

*

“So det kan væra at det…framleis held på å skje ein eller annan stad?”
“Ja. Det er sannsynlig. Akkurat som De sier, det kan være det fortsatt holder på å skje et eller annet sted. Og Nakata venter på at det skal skje seg ferdig.”
“Betyr det at når alt saman har skjedd seg ferdig, so fell ting på plass tå seg sjål?”

*

“Labyrinten er i bunn og grunn inni oss. Og labyrinten inni oss står i samsvar med den ytre labyrinten.”
“En metafor,” sier jeg.
“Nettopp. En dobbeltsidig metafor. Det som er utenfor oss speiler det som er inni oss, og det som er inni speiler det som er utenfor. I samme stund som du trår inn i den ytre labyrinten, vil du også tre inn i den indre. Og det er ofte mye farligere.”

*

“I dag skal Nakata snakke mer med stenen.”
“Mm. Det er nok lurt. Det er viktigt å snakka samman. Uansett kæm ein snakkar med og ko det gjeld, so er det mykkji bedre å snakka samman enn ikkji å gjera det. Når eg køyrer trailer, sit eg ofte og pratar med motoren. Ein kan få mykkji ut tå det, om ein bærræ høyrer godt etter.”
“Ja. Det er Nakata enig i. Nakata kan ikke snakke med motorer, men uansett hvem en snakker med, er det fint å kunne snakke sammen.”
“Koss går det, har du komme nokon veg med steinen?”
“Ja. Nakata tror kanskje at en begynner å forstå hverandre.”
“Prima! Men du, steinen har ikkji sagt noko om at han er forbanna eller sur over å bli flytta på?”
“Nei da, nei da. Overhodet ikke. Så vidt Nakata kan fornemme, betyr det ikke så meget for stenen hvor den er.”

*

“Du, eg har eit spørsmål. Altså, det eg lurer på er om musikken har kraft te å forandra eit menneske. Er det mulig at det å høyra eit musikkstykke kan få noko te å forandra seg inni ein, i eit stort rykk?”
Oshima nikket. “Selvsagt,” sa han. “Det skjer. Det hender at vi opplever noe som setter noe i gang inni oss. Nesten som en kjemisk reaksjon. Og etterpå, når vi ser inn i oss selv, oppdager vi at målestokken vi lever etter har forflyttet seg et hakk opp, og verden omkring oss har åpnet seg. Jeg har selv opplevd det. Det skjer bare en skjelden gang, men det skjer.”

*

haruki murakami – kafka på stranden