eg siterer skamlaust ei festskildring Helene Uri har skrive:

Et stykke bortenfor står en liten gruppe språkhistorikere – alle menn – fra Institutt for nordisk språk og litteratur, grensene mellom dem og målfolket flyter over i hverandre, og det er da heller ikke mange meterne som skiller dem. […] Pål kan høre at de allerede har begynt å snakke norrønt; om et par timer kommer de til å flytte seg enda et nivå lenger bakover, og snakke urnordisk (det samme språket de til daglig bruker på instituttet når de baksnakker tilstedeværende kontorsjefer eller kommenterer kroppsdelene til yppige, forbipasserende studiner). Sånn er det alltid på fester med språkhistorikere til stede (det eneste unntaket er fennologene; de finskkyndige snakker aldri i utrengsmål og blir i festlig lag bare enda tausere enn de vanligvis er): Nordistene snakker norrønt, romanistene snakker latin, anglisistene snakker gammelengelsk, og slavistene kirkeslavisk. På urdu er det bare én ansatt, så hun har ingen å snakke sanskrit med, men det antas at alkoholen har samme lingvistisk-regressive virkning på henne også. Pål hadde en gang en animert hypotese om at hvis man bare fortsatte og fortsatte å gi språkhistorikere alkohol, ville de til slutt gå så langt tilbake at man kunne rekonstruere det ukjente indoeuropeiske urspråket.

frå Helene Uri: De beste blant oss