overvelda av nivået på skulestilane til R, og av di eg har lova å leggja ut Novella eg skreiv på gymnaset, hadde eg i dag ei lengre økt med mitt eige arkiv. diverre er det ingenting att korkje frå barneskulen eller ungdomsskulen. eg lyt difor skjemma meg ut med relativt vaksen tekstproduksjon. på gymnaset hadde eg for god karakter til å få vera med i gruppa som skreiv dikt (bitter), og vart eg ikkje tvungen til noko anna, heldt eg meg til dei keisame artiklane (som eg vel å merka meistra dårleg, fordi dei jamt sklei ut og vart til essay). mellom alle desse ustøe og keisame artiklane, fann eg ein tekst eg hugsar eg likte å skriva, og ein tekst eg heilt hadde gløymt. det tek litt tid å skriva dei inn (dei er ikkje på dataen lenger), så dei kjem seinare, saman med Novella, einsam representant for sin sjanger etter tre år med norsk. det som her kjem, er nokre utdrag frå resten av bunken – dei heldigare/kjekkare delane av elles mindre minneverdige stilar:

(essay, 3.kl)

Ein høyrer order «helt» og ein ser for seg biletet av den antikke, halvnakne og velbygde mannen, han som slår ihjel drakar med eine neven, medan han held den andre armen vernande kring jomfrua han nett har redda.

Kven er dagens ekte heltar? Er det idrettsfolka, som måler krefter og, dersom dei er sterkast, raskast eller hoppar høgast får stå på pallen med ein medalje om halsen? Er det popartistane, som syng i mikrofonar som kanskje er slått på, medan det er mest sannsynleg at ein CD-spelar gjer jobben for dei? (Det er jo utan tvil modig gjort, i og med at CD-spelaren kan slå seg av.)

(essay, 2.kl, om og omkring Holbergteksten «Om bønder»)

Folk i byen syns bøndene er dumme. Og på landsbygda syns vi byfolk er pysete og bortskjemte. Dette er mer en tradisjon enn det folk virkelig mener. Det har blitt en vane å rakke ned på byfolk i bygde-Norge, vi ler av bergensfruene som er redd for sauer, og av by-bilisten med sommerdekk på vinterføre, som har kjørt fast bilen og må hjelpes opp av grøfta av en lokal bonde med traktor. Vi legger ut for byfolkene på bred dialekt når de spør oss om veien, og de kjører videre, like vise. I byene florerer historiene om hvor vanskelig og gammeldags alt er på bygda. Der er det ikke engang alle som kan få inn TV2, selv med ekstra antenne. Bønder er ganske dumme, og de har et ganske ensformig liv, som for det meste går ut på å gå i kjeledress og fôre kyr og skuffe møkk. Egentlig er det litt synd på bonden, for han forstår ikke selv hvor kjedelig han har det. Det er også synd på folk i byen. Av og til får de beskjed om å gå så lite ut som mulig, fordi det er for mye asfaltstøv i luften. For bonden er det uforståelig at noen i det hele tatt vil utsette seg selv for slikt, og er glad for at han iallefall har frisk luft å puste i. Bymenneskene er jo litt dummere, de, de forstår jo ikke selv hva de utsetter seg for.

merk den framsynte observasjonen om luftkvalitet, frå ho som seinare skulle studera i Bergen.

(artikkel, 3. kl. Om språk = over middels engasjert)

Dagens unge nordmenn legger ikke merke til at reklame på TV og i aviser er på engelsk og ikke norsk, og ler av tysk oversettelse av amerikanske og engelske filmer. Vi kan også le av at den norske underteksten på slike filmer ofte samsvarer så lite med det som blir sagt, at det hele bare blir komisk.

Mange norske elever behersker sikkert engelsk bedre enn det norske sidemålet sitt, dette gjelder vel helst østlandsungdom, som i hverdagen blir mer utsatt for engelsk påvirkning enn nynorsk.

En personlig erfaring er at franske ungdommer seg ut til å være langt flinkere i tysk enn i engelsk, og at den engelsken de behersker ligger omkring norsk 4. klassenivå. Det samme gjelder for tyske ungdommer sin del.

hæ? her fer eg med jug og fantaskap – personleg erfaring? særleg!

[Skolefagene tysk og fransk] har blitt mindre populære den siste tiden, og man frykter at det i fremtiden blir for få nordmenn som har tilstrekkelige kunnskaper innenfor tysk og fransk. Dette kan føre til problemer i næringslivet, ettersom Norge driver mye handel med spesielt Tyskland. Ikke en gang fordypningspoeng i den videregående skolen ser ut til å hjelpe, og de elevene som ønsker fordypning, må ofte ta faget som privatist. Sannsynligvis får man ikke så mye ut av å ta faget som privatist som man hadde fått dersom man hadde lærare og klassekamerater og faste lekser og prøver. Her må den norske skolen ta seg kraftig sammen dersom man mener landet fremdeles har bruk for tysk- og fransktalende personer.

Det er også et viktig poeng at desto flere språk man behersker desto lettere blir det å lære et nytt.

eg vert heilt rørt, trass i grov kommafeil

(analyseaktig tekst om «Lucie» av Amalie Skram, 2. kl.)

Gerner føler ubehag når han tenker på «de andre» Lucie har hatt, og dessverre tenker han mykje på fortida hennar, enda kor oppteken han er på at den skal gøymast og gløymast.

Talemålet til personane syner ikkje berre kvar geografisk dei kjem frå, men og kva samfunnslag dei kjem ifrå. Då Lucie møter att nokre gamle vener frå tivoliet, syner dialogen dei imellom at dette er menneske på ein lægre samfunnsklasse enn den Lucie no høyrer til i. Språket deira er uslare enn det språket vestkantfruene bruker: «Jeg tenker ikke, hun Lucia dør av det, at hun ser mig i skjorteermene lell, he he he! Hu’ har sett det syne’ før, sku jeg tru.» […] Lucie, som kjenner til begge samfunnsklassane, moderer språket sitt alt etter som. Ho bruker eit langt mindre formelt, og friare språk når ho er med gamle vener frå tivolimiljøet, enn når ho er med sine nye bekjente frå overklassen. Ho bruker forskjellige sosiolekter.

igjen, her er det språk det går i. og eg er rimeleg viss på at 5-aren eg fekk her, låg eine og åleine i avsnittet over. og kanskje avslutninga, det at eg til ein skilnad faktisk har laga ei avslutning:

Det er tragisk nok at Lucie er så sikker på at ho skal dø, men ein lyspunkt kunne det ha vore, dersom det viste seg at barnet ho fødde tilhøyrde Gerner. Istaden skildrar forfattaren dødskampen til ein sjel som ikkje lenger kan sjå noko meining i å leve.