et innlegg i serien sidemålsord jeg oppdager at finnes idet jeg triver ordboka for å stadfeste at de er feil. serien skrives for øvrig på sidemål, for å gi skriversken en slags utfordring i en ellers stillestående rettetilværelse (og -bunke). dagens retting har gitt meg bokmålsorda aust og soge. disse orda dukker sannsynligvis opp i bergenske elevtekster utelukkende fordi kjeldeteksten “Soga om Olav Tryggvason”  er på nynorsk (ja, kjelde er også et bokmålsord). i dag er således merknaden “Det er kanskje litt rart å skrive ‘soga’ når du ikke bruker hunkjønn ellers?” nesten like frekvent som “Adjektiv slutter på -e i flertall”.

siden det er litt rart å skrive “soga” når en ikke bruker hunkjønn ellers, sjekka jeg om det fantes et hanfelleskjønnsalternativ bergenserne kunne bruke i stedet for. om det gjør! det ser slik ut: en soge – sogen – soger – sogene, og er det veikeste ordet jeg noensinne har sett. særlig bestemt form entall framstår som spak og puslete. kan et slikt ord brukes for å fortelle om mektige og ærefulle menn? jeg tilrådde elevene å skrive “sagaen”, og undersøkte deretter saka på egenhånd.

da det stadig påpekes (mellom anna av meg) at det trengs både eksempler og forklaring/utdjuping (ja, det er lov å skrive utdjuping, og jeg skriver det utelukkende for å forferde eders språklige bevissthet) for få lov til å hevde noe som helst, blir det rikelig av begge, om ikke endatil trende,  deler nedenfor.

1. eksempler.
slik framstår et utval kjente soger med hankjønnsbøying:
Sogen om Olav Tryggvason (jf. Soga om Olav Tryggvason)
Sogen om Eirik Raude
Sogen om Laksdølene
Sogen om Ramnkjell Frøysgode

2. utdjuping.
forestill deg at sogene over er fortellinger om djervskap og mot. her snakker vi episke dimensjoner! (som en skulle vente av episk dikting, vil noen kunne innvende, så det gjorde jeg sjøl). sogen forteller om maktkamp på liv og død, høyt akta menn og løftebrudd og hevn og heftige skip og krevende skjebner. Sogen om Ramnkjell Frøysgode! nei, jeg får det ikke til! sogen om Ramnkjell og Olav høres ut som hverdagsfortellinger om den jevne mannen i gata. eller snarere – den ujevne mannen i gata, han som av latskap og generell udugelighet knapt er i gata i det hele tatt. der sagaen om Olav Tryggvason forteller om nasjonsbyggerkongen fra tusentallet, handler sogen om Olav Tryggvason trolig om en kar som kjørte en tur til Svinesund for å handle billig kjøtt. eller en mann som slo plenen (med motorisert gressklipper). eller om Olav som skulle bære ut søpla men glemte bossposen og måtte gå tilbake for å hente den.
slik forteller sogen.

3. forklaring.
hva er det med sogen? hvorfor klarer den ikke å overbevise meg om sitt spennende innhold? det er ventelig veikheten i sjølve ordet som må bære ansvaret (sjøl om den neppe er i stand til det, fysisk sett). sogen er et ord som hvor S og G sliter seg ut på å bære O, før de søker støtte i en karakterløs E som ikke har fantasi til å komme forbi muren N. ordet bruker sine siste krefter til å stange i muren, og er helt utslitt før sogen i det hele tatt har begynt. til sammenlikning er det ingen mur i soga, mens alternativet sagaen har en A som spretter friskt over.

ved en framtidig prokrastinering: nærlesing av “Sogen om Olav Tryggvason”.