Jeg står ikke opp om morgenen. Jeg vikler meg ut, av sengetøyet, dyna og t-skjorta som har vridd seg tvangstrøyelig rundt overkroppen. Da jeg var liten, brukte jeg pysjamasbukse også, men mamma bad meg slutte med det i tiårsalderen, etter ei rekke episoder med neseblod og blåmerker det var vanskelig å gjøre rede for på skolen. Fortsatt hender det at jeg stuper ut, i glemsel eller overmot, med dyna om den ene foten som en kvelerslange.

Hvorfor jeg fortsatt har dusjforheng – jeg veit virkelig ikke. Sannsynligvis er det nå blitt så innsatt av såpe og shampoo, at min indirekte dusjing er vel så bra som andres kroppsvask. Jeg har uansett ikke noe særlig til sammenligningsgrunnlag. Etter dusjinga følger toalettsetet med rumpa når jeg reiser meg, sikkert kondens. Jeg får ikke til luggen, som ligger ned i øynene og ødelegger sminken og gangsynet.

Jeg sitter klin inntil frokostbordet, ei brødskive med syltetøy og ei halv med leverpostei og sylteagurk lander i fanget, men jeg søler bare litt kaffe på avisa. Utenfor inngangsdøra møter jeg et duggvått spindelvev, som i ansiktshøyde kompenserer for kaffen. Den tunge luggen klistrer seg begeistret på plass.

*

Overskrifta er sniklese og stole frå “de blå sidene” i eit vekeblad ho ved sida av meg las på toget. Eg trur det opphavleg handla om at Heidi – eller “Heidi”, som ho sikkert eigentleg heitte – ikkje greidde å klemma borna sine og slikt. Men det var teksta ovanfor som rann meg i hug.