i bokmeldinga stod det at”Oppløsningstendenser” av Nina Lykke minna om Hærverk av Tom Kristensen, og det laut jo testast ut. denne boka er nok hakket ljosare enn den danske slektningen, og dessutan artigare. her er mykje uventa biletbruk, og ein hovudperson som tenkjer, ser føre seg, og etter kvart utfører, ei rekkje handlingar som ikkje passar seg i eit samfunn der normene for normal framferd ofte strir mot naturlege reaksjonar. det er godt å lesa.

“Med lukkede øyne ligger jeg og stirrer inn i mørket i min egen skalle og drømmer om å bli hentet av noen. Jeg drømmer om uniformer, hvite frakker, blålys, håndjern, en båre. Jeg drømmer om at noe skal skje, jeg drømmer om en pause. (…) Bjørn ligger på Vinderen, han blir passet på og målt og veid. Å passe på og bekymre seg for Bjørn utgjør arbeidsdagen til en rekke mennesker. Jeg vil også ha det sånn. Men i hodet mitt er det aldri helt mørkt, i et lite kontrollrom er lyset alltid på.”

“Utad står jeg og smiler og snakker og oppfører meg som en som vet hva som går an å si og hva som ikke går an å si, for også når man for en gangs skyld har en gyldig grunn til å legge seg ned og sparke med beina og fekte med armene og skrike som en gal, også da må man holde seg sammen og ikke sprekke opp, for det er ikke plass til sammenbruddet her på gaten, midt i rushtiden, og gudskjelov for det. Hvordan skulle det gått om alle vrengte innsiden ut, det ville blitt umulig å bevege seg rundt, med alle som lå og skrek og sparket og gjorde på seg.”

Favorittdel: Lengre parti med irriterande kæll på bibliotek. Har møtt mange slike.

“Snart kommer det en eldre mann med hvitt halvlangt hår og ryggsekk. Han tar av seg ryggsekken, puster tungt, sukker, hoster, setter seg ned ved bordet og tar opp én og én ting fra sekken og plasserer dem på bordet foran seg (…). Hver ting blir sluppet tungt ned på bordet, nøkkelknippet lager et stort skrall av lyd som får alle i lokalet til å se opp, alle unntatt meg, som holder blikket festet på skjermen. Mannen flytter seg rundt på stolen, tar på seg brillene, tar av seg brillene, strekker seg, sukker igjen. Han nyser, og roper inn i nyset. (…)

Han blar i boken, humrer og kommer med små utbrudd. Han vil ha kontakt, og han vil at jeg skal ta initiativet. Jo flere sekunder og minutter som tikker i vei uten at jeg gjør det, desto tyngre blir pusten hans. Han er vant til å komme i snakk med folk her, vant til at yngre kvinner synes han er søt, vant til at de smiler til ham, og for ham er jeg ennå en yngre kvinne, og det er jo oppmuntrende, er det ikke det, da, er det en stemme som sier, kan du ikke smile litt til ham, snakke litt med ham, er det så vanskelig.

Jeg innser at det er det.”