i dag: “Kle seg om til middag”. ei sjølvstendig kvinne mister seg sjølv i denne novella av Majken Gullborg, frå Norsk Dameblad ein gong på 50-talet. sitert tekst i svart, kommentarspor i oransje. særskilt ubrukelege og/eller trasige passasjar er utheva med feit skrift.

medverkande:
Britta, ”pensjonatvertinnens unge populære datter”
Lennart Asander, “cand. jur. og reserveløytnant og sommerpensjonatets kjekkeste ungkar.”

novella byrjar med at Britta arbeider i jordbærgjerdet:
Britta […] hadde et par flekkete og krøllete lange bukser på seg, og en gammel avbleket skjorte. På hodet satt en stor komisk solhatt, et lite vern mot solen. Ansiktet hennes lyste friskt og rødbrunt i solen, og fra pannen silte svetten.

ho ser Lennart, og tenkjer litt om han: 
Det var noe gammeldags, høvisk i hans opptreden ovenfor henner, som fikk henne til å føle seg som en myk liten kvinne, selv i overalls med lange bukser. Og det var en varm undertone i alt han sa, så det slett ikke ble likt alt det andre tankeløse pratet, selv om det ikke var det spor mer dypsindig eller fylt av alvor. (men like tankelaust er det ändå, altså)

Lennart hjelper til med jordbærreinsing på kjøkentrappa, og dei unge samtalar om drifta av garden og pensjonatet:
”…Og for det annet er jo gården så liten at vi måtte drive noe annet ved siden av, så da far døde var det nødvendig å begynne å ta imot sommergjester.”
”Ja det har jo lykkes storartet,” kom det spontant fra Lennart. ”Men du jobber som en kar!” Britta for sammen. Der kom den tonen og blikket igjen. Akkurat som om det skulle være noen feil å jobbe som en kar.
”Er det noe i veien med det da?” spurte hun heftig.
”Nei, slett ikke,” fortet han seg å si. ”Det er bare det – –. Ja ikke bli sint da, Britta – – jeg mener bare, det er så synd på all den myke kvinneligheten i vesenet ditt. Den forsvinner aldeles. (Britta blir heftig igjen, Lennart må forklara seg:) Jeg mener bare at du behøver ikke opptre som en gårdsgutt eller gartnerlærling fra morgen til kveld. Jeg tror ikke jeg har sett deg med pent stelt hår eller helt renvasket og iført en kvinnelig kjole i hele sommer – ikke engang til middag. ”
Britta fòr opp fra trappen igjen. Og øynene gnistret av sinne. (merk vekslinga til distanserande De-tiltale:)
”De må virkelig unnskylde hvis jeg har virket forstyrrende på Deres estetiske sans. Men ettersom jeg ikke spiser med gjestene, og holder meg til kjøkkenet, trodde jeg det ble min sak hvordan jeg kler meg, og skifter til middag eller ei.”
Fjompenisse, (LOL) sa Lennart rolig og dro henne ned på trappen igjen. ”Jeg er ikke noen erkesnobb, det vet du godt. Jeg er bare så gammeldags at jeg mener at litt skjønnhet og eleganse er tilværelsens krydder.”
”Men den retten som skal krydres her heter arbeid!” sa Britta heftig. ”Og en kan ikke arbeide på en bondegård med høye hæler og -.”
”Nei, men derfor kan en god gre seg og vaske seg og klyve opp i et par slike sko og kle seg i en deilig kjole når arbeidet er slutt og en skal spise middag,” sa Lennart skarpt.

Lennart dreg ein parallell til engelskmannen som alltid kler seg i smoking til middag. Britta parerer med at den smokingen ”kom til å bli litt sjusket” om engelskmannen måtte rett ut i fjøset etter middag, for å hjelpa til i kalvinga. ho tykkjer ho har rett, men at Lennart også har litt rett.

”Du tar helt feil,” sa hun trassig og kastet på nakken. ”Sånne smokingteorier passer ikke for folk som arbeider. Men du har jo aldri gjort et ordentlig dagsverk i ditt liv. […] Jeg – – jeg – –, ikke glo slik på meg,” brast det ut av henne, og hun kom ikke lenger.
”Jeg glor på deg så meget jeg vil,” sa Lennart leende. ”For du er jævla (sic!) søt, selv med de buksene og håret som en uoppredd seng. Følgen av å fly rundt som et mannfolk er at du har mistet din kveinnelige intuisjon. Ellers kunne nok den ha sagt deg, at – –”     Han brøt tvert av, slang en håndfull jordbær bort i haugen og lo mot henne. ”Tillater De,” sa han og tørket sine saftdryppende fingre av på forkledet hennes. Så stakk han hendene i bukselommene og gikk fra henne med et veltalende blikk.

Det var lørdag noen uker senere. Britta lurer på om ho skal byta om til middag. Mor hennar stussar over dette. ho ser på seg sjølv i spegelen og tenkjer ”All right, jeg stikker inn som jeg er.”

MEN SO, våknet noe det noe rebelsk og trassig i henne. Hun ville ikke være trett på en lørdagskveld. Hun ville være som andre unge mennesker og føle musikken og rytmen krible i kroppen. Hun ville opp og være sammen med de andre, beundre de andres kjoler og selv bli beundret. Britta skal på dans! Hun ga seg til å le helt løssloppet, akkurat som en ellevill unge.

Britta tenkjer på Lennart, som ho (sjølvsagt!) er forelska i. ho innser at det ikkje kan bli noko mellom dei, for hun var absolutt ikke hans type. Og ikke gjorde hun noe for å bli det heller. Dels var hun for trassig til å forandre seg for hans skyld, og for det annet hadde hun slett ikke tid til en slik metamorfose. Men i kveld – – […] I kveld skulle hun jammen føye seg. Ikke for at hun for alvor ville forandre seg – enten det var for Lennarts eller noen annens skyld – men det moret henne å kokettere litt.

Britta dansar med Lennart, som tek opp att tråden frå kjøkentrappa:
”Du Britta, du tok deg visst ganske mye nær av de små korn med sannheter jeg sa til deg for en tid siden.”
”Tja, jeg vet ikke. Jeg ble visst litt skuffet over deg – –.”
”Men hvorfor det?” spurte han helt forbauset.
”Jeg kan ikke fordra snobberi,” sa hun helt ærlig.
”Men – –.”
”Takk for dansen,” avbrøt hun da musikken stanset i samme øyeblikk.

Britta blir med Lennart på tur i skogen. no er Lennart lei av å snakka om korleis kvinner bør te seg, ”Når alt kommer til alt, er det jo ganske ubetydelig det hele.”
”Er det det? Tvert imot, synes jeg. Det viser jo hvor forskjellig vi ser på saker og ting. Du er korrekt, veloppdragen, og tenker på mange ytre konvensjonelle ting. Jeg er bare slik som jeg er. Overalls og ukammet hår osv. – Tvers igjennom.” Hun hørtes bombesikker og sint ut. Men Lennart lo.
”Høh,” sa han og grep henne i nakken og rystet henne som en hvalp. ”Hadde du vært slik ´tvers igjennom´ som du tror, hadde du slett ikke gidet forsøke å dreie hodet på meg i kveld. Ja du behøver ikke å nekte, for jeg har nok gjennomskuet dine søte små kunster. Du er akkurat like forelsket i meg, som jeg i deg, og når jeg bare har fått deg til behandling, skal du nok se du blir riktig ladylike.
   Britta slet verre for å komme unna taket, men havnet til slutt bare riktig godtinne i armene hans. Så ga hun opp. Hun ble stille og så opp på ham med skinnende øyne.
   ”Jeg venter på forlovelseskysset,” sa hun leende. (KVA FANDEN?) ”Eller skal du kanskje anholde om min hånd hos mamma først? Så korrekt – –.” (Lennart kysser Britta midt i setninga. nokre liner med klissesnakk, før Lennart spør:)
”Men unnskyld, jeg avbrøt deg visst. Var det noe?”
”Nei,” sa hun skjelmsk. ”Kysset ditt var ettertrykkelig dementi – –.”

alternative sluttar på denne smørja vert vel fagna! trudde du forresten denne slags lesnad høyrde fortida til? ånei, då! her er eit skremmande likt døme på nedbrytande barnelesnad frå samtida.