“kvifor er det slik at eg alltid berre skriva om noko som ikkje er på pensum,” tenkjer eg over ei bok som ikkje er på pensum. endåtil boka som ikkje er på pensum meiner slik framferd er ein dårleg idé.

Jeg trodde at man alltid vant på å strebe etter helheten i tankene, og vendte derfor stadig tankene vekk fra detaljene i studiet, fordi det jo allikevel «sto der», i oppslagsverkene, det kunne innhentes seinere.
       Men så skjønte jeg ikke at det jeg trodde jeg vant på å prøve å begripe noe annet, mer, hele tida større, utenfor studiet, satte meg tilbake for de flittige, oppmerksmomme. De som skjønte alvoret, noen hadde greid å fortelle dem det, og de hadde villig stolt på at det var sånn, og da ble det sånn.

∼ Cathrine Knudsen: De langtidsboende