JEG LESER TIL EKSAMEN med bøkene rundt meg, og baristaen tilbyr meg påfyll, men jeg takker nei. Drikker jeg mer kaffe når, går jeg ut av mitt gode skinn. Og hva vil det egentlig si, annet enn at jeg også har et dårlig skinn? Noen dager har jeg det dårlige skinnet på, det gode vil ikke sitte fast, det sklir av. De dagene blir man hjemme. Jeg sørger for å ha på mitt gode skinn når jeg spiser lunsj med mamma seinere på dagen. Ingen ustemte toner, ingen revner, ingen hull. Jeg vet ikke om det er henne eller meg jeg vil beskytte.

Frøydis Sollid Simonsen: Hver morgen kryper jeg opp fra havet