Annen del: litterær analyse

Jeg analyserer en av mine egne tekster i semesteroppgava. Det skulle være et smart grep, en lettvint løsning, en snarvei, men når jeg nærmer meg teksten, glir den unna. Den blir til noe annet enn den jeg skrev. Den blir noe jeg ikke mente. Jeg oppdager utilsikta, seksuelle metaforer. Og de er dårlige. De drar teksten med seg ut i en pøl av klein utlevering, skjender avsnittet om traktor og fôrhøster. Analyseapparatet, fagbegrepene, de leser teksten for meg og tvinger fôrhøsteren til å bli noe den ikke er. Nærheten jeg hadde til teksten da jeg skrev den, forplikter meg, jeg må gripe inn, jeg ser uretten, jeg skaper den selv mens jeg skriver, men litteraturteorien hindrer meg. Og tegnsettinga, da, alle disse kommaene, pausene, som skulle underbygge et hektisk tempo, drift, utrettelig. Det er perverst.

Første del.