gild litteratur


Tryggvi: Eg trur eg høyrer æva.
Oddur: Kva høyrer du?
Tryggvi: Æva. Berre prøv å lytta, ikkje pust, men lat att augo, og lytt, gjer sånn her, og då kjem æva til deg som ei eldgamal forsoning.

Ikkje øydelegg alt no då, seier Oddur, og byrjar å sjå ikring seg.

Men eg høyrer ho, og eg vil at du også skal gjera det, ingen må gå glipp av ein slik magisk augneblink. Æva er som eit kjempestort, tagalt kyrkjeorgel.

Du burde ikkje lesa så mykje lyrikk, for stundom er det som om nokon har skite i hjernen din.


Jón Kalman Stefánsson: Fiskarnir hafa enga fætur
(i eiga, ustø omsetjing.)

Rett ut for fjellveggen fløy alle slags sjøfugler fram og tilbake, men foruten sjøpapegøyene som satt som verdige proster på huk utenfor hulene sine, var det særlig de større måkeartene som hold til her, både stormmåken og alle slags svartfugler.

De ble skremt bort fra eggene sine da disse nattegjestene kom, og de svevde på sterke vinger langs de svimlende fjellsidene. – Nei, se hvordan de legger eggene sine på bare fjellet, sa Salka Valka og pekte på eggene som lå strødd utover de hvite avsatsene uten at det var gjort det ringeste forsøk på å bygge rede. – Undres på om de ikke synes det er lite hjemlig å ruge ut eggene sine slik på nakne berget og bare en tomme fra kanten?

Også han stod en stund og så på dem, tankefull og med rynket panne, og omsider svarte han: – Nei, dette er vinterfugler.

Halldór Kiljan Laxness: Salka Valka

Einkvan fortalde meg ein gong at me i løpet av livet tek opp i oss så mange konserveringsmiddel med næringa, at dei daude kroppane våre vil liggja i årevis i jorda og skina, ja skina, sa han. 

Clemens Meyer: Gewalten

Oppførselen til dyr kan vera overlag interessant og lik vår. Eg fylgjer ofte med sauen i fjøra. Han trakkar kring taredungane liksom gamle kjerringar på tøyutsal. Eg vonar dei finn noko ordentleg, til låg pris.

Gyrðir Elíasson: Utsyn frå stoveglaset

For jeg er redd dette bare er et foreløpig jeg, et jeg som er resultat av lærdom, som har brutt med livsbetingelser, vunnet over en determinisme, og noen ganger får jeg som et bombenedslag i meg at det er helt omvendt, at alt egentlig er omvendt av det jeg tror, denne følelsen kan komme over meg etter små, små tegn som jeg overleser. Den forferdelige vissheten om at alt kanskje er stikk motsatt av det jeg tror, at en liten detalj snart vil utløste omsnuingen, speilvendingen. At det bare var en sags oppklaring som skulle til, som ville vise seg gjennom en ikonisk situasjon, som ville dra med seg alt gjennom dette nye bildet. En detalj som ville bytte om på betydningen av alt jeg har gått ut ifra. Stadig forbereder jeg meg på at nå, nå kommer det noe som vil utløse dette, som vil støte meg ut av mitt eget liv, ut av min egen forståelse, og kaste om på alt, legge alt i ruiner. Men hvor vil det komme fra?

Cathrine Knudsen: Manuell

Gunnhild Øyehaug har skrive ein roman som heiter, og handlar om, Undis Brekke. ei god bok på mange måtar, men eg vil fyrst og fremst få fram at her har me endeleg fenge ei bok som tek pms på alvor! her er hovudpersonen direkte inne frå jolabord, premenstruell «i den siste, mest ubalanserte fasen.»
undis_pms

ved fjorden, ein kort snirkleomveg frå E39, er det ro i hugen og datalan i stova med skriving og lyxfällan.

lan

JEG LESER TIL EKSAMEN med bøkene rundt meg, og baristaen tilbyr meg påfyll, men jeg takker nei. Drikker jeg mer kaffe når, går jeg ut av mitt gode skinn. Og hva vil det egentlig si, annet enn at jeg også har et dårlig skinn? Noen dager har jeg det dårlige skinnet på, det gode vil ikke sitte fast, det sklir av. De dagene blir man hjemme. Jeg sørger for å ha på mitt gode skinn når jeg spiser lunsj med mamma seinere på dagen. Ingen ustemte toner, ingen revner, ingen hull. Jeg vet ikke om det er henne eller meg jeg vil beskytte.

Frøydis Sollid Simonsen: Hver morgen kryper jeg opp fra havet

Neste side »